Negativ holdning til store søskenflokker

I samtale med kjente og ukjente spørres det gjerne hvor mange barn jeg har. Ikke for det, ryktene går gjerne i forveien og filtreres sikkert underveis. Dette er et tema som i de fleste tilfeller vekker interesse. Heldigvis er de aller fleste reaksjonene positive, og noen få er negative. Å ramse opp positive momenter med å ha mange barn, er lett. Men hva med de negative momentene?

Negative bemerkninger 

Når det antydes at det er trist at jeg har så mange barn, kommer det ikke så godt fram hva som skulle være så trist med det. Jeg bør selvfølgelig være flinkere til å spørre hvorfor det er trist med mange barn, men jeg blir litt forfjamset og satt ut når jeg hører slikt. Jeg kommer rett og slett ikke på å spørre.

Men hvilke negative kommentarer har jeg fått? De reaksjonene jeg har fått, har faktiske gjentatt seg, og derfor tror jeg ikke at holdningene som gjenspeiles er tilfeldige, men ganske utbredt.

To av kommentarene jeg får kommer gjerne i samme åndedrett: "Har du hørt om prevensjon?" og "Er du med i ei sekt?". Ellers kommer det kommentarer som på en eller annen måte gjenspeiler at 6 barn er for mange. Og gjerne ganske sterke antydninger om det rett og slett er uansvarlig å sette så mange barn til livs.

Lillebror har også 6 barn. Kona hans kom en gang med barna og ble stoppet av eldre dame som synes det var så kjekke og fine barn hun hadde med seg. "Dæm e vel itj dinj aill derran?" sa damen. "Jo", sa min svigerinne. "Nei, dæm en no itj dinj aillj i samman", sa dama. "Jo, dæm e minj aillj i samman", sa min svigerinne. Til slutt sa dama strengt; "Du lyg!", og gikk sin vei.

Alle disse bemerkninger fortjener ingen svar. De faller på sin egen urimelighet og røper i stedet noe hos den som uttaler bemerkningene som det heller bør reflekteres over.

Realisere seg selvMen videre er det verdt å merke seg at de som sier at det er trist med mange barn, riktignok har færre barn, men den mengden barn de selv har, får vi ikke høre et skjevt ord om og deres egne negative argumenter faller fort tilbake på dem selv. Hvem kan sette et absolutt grense for hvilket antall barn som er negetivt? Og når det gjelder det "positive" med å ha få barn, går det ofte ut på å realisere seg selv. Selv det å få barn, kan være en måte å realisere seg selv på: "Se, nå klarte jeg det også".

Abort og usunn holdning til å ta liv Mi mor kom til legen da hun gikk med lillesøster. "Hi du kommi før, skoill æ brukt kniven på dæ", sa legen. "Ja, det va dæffer æ itj kom før", sa mamma. Her er det ikke snakk om en avslappet holdning du finner hos de fleste, men aktiv holdning til drap. Har du tatt liv mange ganger nok, kan det faktisk se ut som synden tar slik overhånd at abortlegen faktisk aktivt går inn for å drepe. Bibelen forteller om at når vi ikke vil bøye oss for sannheten, fører Gud skammelige villfarelse og synder over oss. Legen har mange ganger hørt at du skal ikke drepe, men lovene ble ugudelig og tillot drap. Første gangene var det kanskje ikke så lett å drepe, men samvittigheten svekkes når samme synd gjentas. Han visste bedre, men trosset og syndet og vilfarelsen tok herredømme.

Lydig mot sannheten

Må vi alle erkjenne sannheten om at en egoistisk holdning er en avskyelig synd. Og det burde jo ikke være nødvendig å argumentere med at drap er avskyelig. Må vi gå til Jesus med synden og få tilgivelse. Må vi se verdien av barna. Gud selv velsignet mennesket og sa at de skulle være fruktbare. Hvis jeg ikke har fått tro at Gud kan og vil bevare barna, hadde det ikke vært greit å få et eneste barn. Jesus selv lærer oss noe helt speielt med barna. Uten at vi blir som barn, skal vi slett ikke komme inn i Guds rike. Som foreldre har vi mange ting å lære her som kan hjelpe oss å se det ene nødvendige. Samle deg ikke skatt hvor møll og rust tærer.