24.6.07

Trondheim - Oslo 2007 gjenomførte jeg for første gang sykkelrittet Trondheim - Oslo. Det er også det første forsøk på gjennomføring. Hvorfor gjorde jeg det? Årsaken ligger kanskje i at jeg alltid har likt å sykle og faktisk sykler så mye at jeg vanligvis uansett innfrir det kilometerantallet som anbefales for deltagelse. Som en følge av det, har jeg lenge vært nysgjerrig på hvordan sykkelturen vil utarte seg og hatt en lyst til å delta. Det lille puffet som skulle til, var en uformell utfordring. Fra da av var jeg 100% innstilt på å gjennomføre selv om jeg ikke hadde noen kjente å sykle sammen med. Den første utfordringen var oppgradering og modernisering av sykkelutstyret. Det er alltid nyttig med tips fra erfarne syklister, og det som gikk igjen, var at jeg måtte ha sykkelsko og en bedre sykkel. På høsten 2006 flyttet naben og jeg tok over hans 20 år gammel treningsracer. Jeg var en stund innstilt på å bruke denne til å sykle Trondheim - Oslo, men etter en del kommentarer og faktisk ganske kraftige advarsler fra erfarne, så kjøpte jeg en ny. Den nye sykkelen var en opplevelse comfortmessig i forhold til den gamle. Med klipspedaler var alt klart for turen inntil det fire dager før rittet røk ei eike på bakehjulet på nysykkelen. Denne heneldsen var uproblematisk, for Brik Sport utviste en glimrende sevice og fikset hjulet mens jeg ventet. Det var først da jeg et par timer før nattoget skulle gå oppdaget at enda ei eike hadde røket, jeg virkelig var i knipe. Å begynne på den turen med defekt hjul var helt utelukket. Jeg fikk i huj og hast tilkjørt gammelsykkelen og byttet over klipspedaler før jeg stresset på nattoget til Trondheim. Dette var ei stor ergrelse og en kraftig strek i regningen, for gammelsykkelen var absolutt ikke forberedet for turen. Når det gjelder kjentfolk, så var jeg jo ikke så alene. Det mest speielle oppdaget jeg like før når jeg sjekket deltagerlisten. Naboen hadde starnummer etter meg. Jeg visste ikke at han skulle delta en gang. Men han skulle ikke sykle på 24 timer, så vi syklet ikke sammen. Ikke for det, å komme i kontakt med andre var det aller minste problemet. Spesielt skulle det vise seg at jeg fikk en del kommentarer på sykkelen. Ivrig som få kom jeg meg avgårde da startskuddet for min pulje gikk kl. 11:00. Jeg avanserte tidlig feltet og pratet litt med han som lå fremst. Det var en stor kraftig tysker som også skulle sykle for første gang og ønsket å bruke 24 timer. Det ble fort et lite felt som hengte seg på tyskeren og kammeraten hans. I min iver var jeg faktisk fremme og dro også, men det skulle jeg vel helst vært litt mer forsiktig med. Men jeg fikk god hjelp fram til første matstasjon som var Soknedal. Jeg hadde egentlig bestemt meg på forhånd at jeg ikke skulle stoppe på Soknedal så jeg syklet bare videre. Jeg syklet forbi pulje etter pulje helt til tyskerne tok meg igjen. Like før matstasjonen på Oppdal hadde jeg min første lille sprekk. Siden da så jeg ikke mer til tyskerne. Jeg tok meg relativt god tid på denne matstasjonen. Jeg måtte ta av meg sko på grunn av smerter i rista på venstre fot. Her var det gode fasiliteter og jeg fikk satt på plass ei linse som hadde falt av øyet. "Linser er noe dritt når man sykler", var det en som sa. Ja, det er vel kanskje det, tenkte jeg. Neste etappe var over Dovre til Dombås. Jeg brukte sykkelbriller, men den linsa jeg satte på, datt av med en gang. Jeg syklet alene til jeg kom til Drivdalen. Der kom det en engelskmann forbi som jeg hengte meg på. Det var litt spesielt, for jeg måtte ofte slippe han i kneikene, men nådde han igjen i de lette partiene. Regnværet var tiltagende og det ble mer og mer surt jo lenger opp i høyden vi kom. På toppen var det bare å finne fram det som var av ekstraklær i sekken. Engelskmannen forsvant, men jeg seglet forbi i nedoverbakkene mot Dombås. Det er sagt mye negativt om den gamle sykkelen, men rulleevnen er det ingen ting å si på. På Dombås fikk vi komme inn i et oppvarmet telt hvor det ble servert varm kjøttsuppe. Det var en utrolig fin opplevelse. Jeg kan ikke huske sist det har smakt så godt med mat. Jeg fikk høre at mange hadde brutt på Dombås og det kan jeg godt tenke meg, for det var en merkbar terskel og hive seg ut i kulden og regnet igjen. Siden det var dårlig sikt gjennom sykkelbrillene i regnværet, tok jeg dem av meg før jeg fortsatte fra Dombås. Jeg fant meg noen å ligge bak og mottok ganske mye sprut fra forranliggende sykkel i tillegg til regnet. Etter hvert fikk jeg så ufattelig svie i det øye som ennå hadde linse. Da måtte jeg knipe igjen øye og stole på det med dårlig syn helt til svien gikk over. Å ta av meg sykkelbrillene var ikke en klok avgjørelse. Ellers gikk det fint, det var ikke alle jeg klarte å henge på, men det kom alltids nye å henge på. Det gikk veldig godt og fikk massevis av drahjelp helt til jeg nærmet meg Lillehammer. Jeg hadde passert skiltet som sa 30 km til Lillehammer, så var punktering et faktum. Ikke noe overraskelse når man sykler med slange og dekk som mest sannsynlig er over 20 år gamle. Men slange hadde jeg tatt med, så jeg var selvhjulpen. Jeg hadde 5 km igjen til Lillehammer matstasjon da jeg punkterte 2. gang på samme hjul. En fortvilet situasjon, for nå var jeg ikke selvhjulpen lenger. Da var det en engelsk følgebil stoppet og hjalp meg. De fraktet meg 4 km lenger fram til mellomtidspunktet i Lillehammer. Der hadde de et lager av sykkelslanger hvor jeg fikk fikset sykkelen i ei varm brakke med godt lys. En kvass stein hadde skåret seg gjennom dekk og slange. Etter matstasjonen i Lillehammer, sånn passe langt ut i ødemarken kom den tredje punkteringen. Da var konklusjonen ganske grei. Dekket var ødelagt. Jeg leide sykkelen langs veien ei halvtime og forberedte meg mentalt på å bryte. Da kom det en følgebil og reddet turen for meg igjen. Jeg fikk kjøpt det eneste dekket de hadde for de kronasjene jeg hadde med meg. Og som ikke det var nok, ville han gjerne gi meg telefonnummeret sitt i tilfelle jeg fikk bruk for kontantene. Det er ingen tvil om at det er de to følgebilene jeg kan takke mest for at jeg fikk fullført. Verste biten var motorveien fra Hamar. Da kom en liten periode med våkeproblemer før de ble overdøvd av smertene. Baken er et velkjent problem, men jeg fikk også gnagsår på knærne. Regnet avtok og klærne begynte å bli halvtørre og laget gnagsårene. Mest smertefult var likevel muskelaturen i skuldrene. Avstanden mellom setet og sykkelen er for stor i tillegg til at setet har en merkelig karm i bakkant, liksom for å være helt sikker på å skyve rytteren framover. For hver giring, slapp jeg styret for å nå girspaken. I denne bevegelsen lå det en ekstra skulderanstrengelse som nå gjorde seg smertelig gjeldende. Jeg hadde mange stopp, og det gikk sent. Etter hvert klarte jeg å syke meg opp. Jeg fant ut at jeg faktisk kunne holde på styret med fingerspissene samtidig som jeg giret med tommelen. Det var faktisk nok til at smerten avtok. Da Minesund demret som et lys i tunellen, løsnet det, og jeg fikk fart på sykkelen igjen. Resten av turen gikk greit. Jeg var veldig innstil på å komme meg fortest mulig i mål, og tråkket mye alene. I ettertid ser jeg at det er logisk å kjøre rett fram i et kryss når det ikke er oppgitt noe annet, men noen ganger ventet jeg heller på medsyklister enn å rissikere å havne i periferien. Jeg kom i mål! Resultater er klippet fra styrkeproven.no
Resultater for: Jostein Berre
Start Nr. 2243
Land Norway
Alder 37
Kjønn Mann
Distanse Trondheim-Oslo
Aldersgruppe Menn 35-39 år
Startgruppe 11:00
Punkt/sted Akk.Tid Splitt km/t min/km
Dombås 200 km 8:01:58 8:01:58 24.90 2:25
Lillehammer 350 km 14:40:43 6:38:45 22.57 2:39
Eidsvoll 480 km 21:37:44 6:57:02 18.70 3:12
Oslo 540 km 24:03:47 2:26:03 24.65 2:26
Offisiell starttid 11:00:02
Reell starttid 11:00:11
Brutto tid 24:03:47
Netto tid 24:03:38
Plass brutto / netto
Aldersgruppe 222 | 222
Kjønn 1147 | 1147
Over all 1192 | 1192
I etterpåklokskapens navn:
  • bruk ikke sykkel med morkne dekk
  • bruk ikke sykkel med girspake som du ikke når mens du har hendene på styret
  • sykkelbriller er til å bruke i all slags vær
  • kontaktlinser er ikke til å stole på når man sykler langt
  • det er ikke å anbefale å sykle uten følgebil eller uten følge med andre syklister
  • man får faktisk hjelp til å skifte eiker både ved start og ved matstasjonene underveis :-
Men det hører kanskje med til historien at nysykkelens 3. eike røk etter ytterligere 6 mil. Det vil si første matstasjon hvis jeg hadde brukt nysykkelen på styrkeprøven. Da fikk jeg nytt eikesett. Fjerde eike (samme posisjon som 1. gang) røk etter ytterligere 47 mil. Da fikk jeg nytt bakhjul med annet navmerke.
Jostein Berre http://jostein.berre.info