På bildet til venstre går guttene inn en traktorvei på Mailund i Spydeberg 8. november 2003. Det skal være fire av dem, men en av dem står kom litt for nært pappa. Med sola rett imot fikk dette bildet stemningsfulle solstråler som gjorde det hele til enda mer dust enn det faktisk var. Langs denne traktorveien trillet jeg ei barnevogn også. Med breie hjul gikk det ganske bra helt til naturstien ble ei hinderløype av kraftige røtter.
Bildet kan også lastes ned med 300 Kb og 1Mpixel oppløsning. Da er bildet litt stor, så det kan ta litt tid å lasted det ned. Bildet vil da kunne egne seg for eksempel som bakgrunnsbilde i Windows. Oversikt av alle bilder med full oppløsning legges forresten fortløpende ut på albumsiden.
På bildet til høyre, er vi kommet inn i skogen. Det er litt mørkt og skummelt, men ikke mer enn at det bare er spennende. Her ser vi de fire eldste i tripp trapp tre firsko (eller noe sånt). Det ser nesten ut som jeg tar bildet i fugleperspektiv, men det er bare en liten dal hvor jeg står på den ene siden og tar bilde av de andre som går opp den andre siden. Helt fremst går Kristoffer med blinkende refleksbånd.
Det er malt en “L” på trærne lags stien. På den måten kan vi vite at det er en oppmerket sti vi følger. Ganske praktisk får man si. Dette fungerer fint helt til vi kommer til hogstfelt. For da er trærne med “L” på blitt til do-papir, sagrasp, støv, kvist, fuglekasser og alt mulig slikt. Pussig, ikke sant.
Videre langs stien fant vi ei maurtue. Den var ganske stor, men det var ikke akkurat det som var så spesielt. Den var ganske ødelagt. Noen hadde laget hull i den slik at den hadde fått både øyne, munn og nesten nese og ører også. Det var ikke pent gjort.
Siden det mest sannsyslig bare er naturvenner som går i naturstien, er det nærliggende å anta at dette er naturens eget verk Så sent på høsten var det heller ikke så mye liv i tua.
Som du ser, har tua også et skjevt smil, så maurene fikser sikkert opp i dette til neste år.
“Se, en mann med hodet i jorda og rompa i
været”, sa Krisoffer. Det er Kristoffer som er fotografen. Dette ble ganske komisk. Nesten som strutsen som prøver å gjemme seg med å stappe hodet under jorda. Det kan også se ut som mannen ikke kommer seg løs, men har satt fast hodet i bakken. Eller kanskje han sier klar, ferdig, gå og tar sats for å springe opp stammen til treet forran seg. Uansett er det ikke særlig pent av han å ikke ha på seg bukser.
Vi går i alle fall videre. Kanskje vi finner flere røtter som kan ligne på noe annet enn bare røtter?
Da er det at Andreas sier. “Der er det en firfirsle”. Andreas er fotografen. Andreas forklarer at firfirsla kryper nedover mot venstre. Selv synes jeg ikke denne er så opplagt som den forrige figuren, men fantasien er imponerende.
Her var det i alle fall nok av røtter, og det varte ikke så veldig lenge før det ikke var tilrådelig å dra med seg barnevogna lenger. Da satte vi oss ned og drakk kakao.
De eneste vi traff på var et eldre par som møtte oss der vi rastet.
På bildet til venstre går guttene inn en traktorvei på Mailund i Spydeberg 8. november 2003. Det skal være fire av dem, men en av dem står kom litt for nært pappa. Med sola rett imot fikk dette bildet stemningsfulle solstråler som gjorde det hele til enda mer dust enn det faktisk var. Langs denne traktorveien trillet jeg ei barnevogn også. Med breie hjul gikk det ganske bra helt til naturstien ble ei hinderløype av kraftige røtter.
Bildet kan også lastes ned med 300 Kb og 1Mpixel oppløsning. Da er bildet litt stor, så det kan ta litt tid å lasted det ned. Bildet vil da kunne egne seg for eksempel som bakgrunnsbilde i Windows. Oversikt av alle bilder med full oppløsning legges forresten fortløpende ut på albumsiden.
På bildet til høyre, er vi kommet inn i skogen. Det er litt mørkt og skummelt, men ikke mer enn at det bare er spennende. Her ser vi de fire eldste i tripp trapp tre firsko (eller noe sånt). Det ser nesten ut som jeg tar bildet i fugleperspektiv, men det er bare en liten dal hvor jeg står på den ene siden og tar bilde av de andre som går opp den andre siden. Helt fremst går Kristoffer med blinkende refleksbånd.
Det er malt en “L” på trærne lags stien. På den måten kan vi vite at det er en oppmerket sti vi følger. Ganske praktisk får man si. Dette fungerer fint helt til vi kommer til hogstfelt. For da er trærne med “L” på blitt til do-papir, sagrasp, støv, kvist, fuglekasser og alt mulig slikt. Pussig, ikke sant.
Videre langs stien fant vi ei maurtue. Den var ganske stor, men det var ikke akkurat det som var så spesielt. Den var ganske ødelagt. Noen hadde laget hull i den slik at den hadde fått både øyne, munn og nesten nese og ører også. Det var ikke pent gjort.
Siden det mest sannsyslig bare er naturvenner som går i naturstien, er det nærliggende å anta at dette er naturens eget verk Så sent på høsten var det heller ikke så mye liv i tua.
Som du ser, har tua også et skjevt smil, så maurene fikser sikkert opp i dette til neste år.
“Se, en mann med hodet i jorda og rompa i 
været”, sa Krisoffer. Det er Kristoffer som er fotografen. Dette ble ganske komisk. Nesten som strutsen som prøver å gjemme seg med å stappe hodet under jorda. Det kan også se ut som mannen ikke kommer seg løs, men har satt fast hodet i bakken. Eller kanskje han sier klar, ferdig, gå og tar sats for å springe opp stammen til treet forran seg. Uansett er det ikke særlig pent av han å ikke ha på seg bukser.
Vi går i alle fall videre. Kanskje vi finner flere røtter som kan ligne på noe annet enn bare røtter?
Da er det at Andreas sier. “Der er det en firfirsle”. Andreas er fotografen. Andreas forklarer at firfirsla kryper nedover mot venstre. Selv synes jeg ikke denne er så opplagt som den forrige figuren, men fantasien er imponerende.
Her var det i alle fall nok av røtter, og det varte ikke så veldig lenge før det ikke var tilrådelig å dra med seg barnevogna lenger. Da satte vi oss ned og drakk kakao.
De eneste vi traff på var et eldre par som møtte oss der vi rastet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar