Be uavlatelig

Jeg leste nettopp om en russisk pilegrim, en såkalt strannik (vandremunk) som søkte råd vedrørende 1. Tessalonikerne 5,17 hvor det står: "Be uavlatelig", eller "be uten opphold". Han fikk mange råd som gikk ut på at denne bønnen er hjertets bønn, men han ble ikke noe klokere av det. Til slutt fikk han det rådet at han skulle be "Gud vær meg synder nådig" 3000 ganger om dagen. Etter noen dager ble antallet høynet til 6000, for så å bli høynet til 12000 ganger daglig.

Jeg må innrømme at jeg måtte trekke litt på smilebåndet når jeg leste dette, men samtidig ble det alvorlig for meg også. Mon tro om ikke vandremunken er inne på noe vesentlig her. Hvis den Hellige Ånd har tatt bolig i mitt hjerte, er det jo ikke jeg, men Gud som ber. For meg ble det slik at siden jeg ikke merker at jeg ber uavlatelig, kan det enten skyldes at jeg ikke har det rett, eller at jeg ikke har evnen til å lytte til hjertets bønn. Men hvordan oppstår denne hjertets bønn. Spørs om det heller er nøden som framtvinger bønnene eller sukkene i stedet for en ytre anstrengelser. Dette er kanskje et godt eksempel på en formaning som fordrer mer enn det falne menneske er i stand til å utføre. I Jesus Kristus er ikke vår frelse avhengig av at vi oppfyller dette som Guds lov, men vi oppfordres til å be uavlatelig og skal få lov til å gjøre det.

Ellers er det mange fine og korte bønner det er mulig å lære seg utenat, så vi trenger ikke gjøre det fullt så ensformig som vandremunken. Trofast og Håpefull's bønn i Pilegrims vandring er en slik fin bønn. Og her er en fin bønn som mange har lært utenat som sang:

Du som freden meg forkynner

Du en frelser jeg en synder

Du med Amen, jeg med bønn

Du med nåden, jeg med skammen

Å, hvor vi dog passer sammen,

du Guds salvede, Guds sønn