27.3.04

Fossum batteri

Lørdag 27. mars 2004 tok hele familien Berre i Spydeberg ut på en gåtur. Været er stålende, og det da er det ganske vanskelig å bli sittende inne. Barna liker godt at vi skal under den nye undergangen på Høgda. Tenk å gå under E18. En tunell med svære biler dundrende over seg. I fjor vår var denne undergange ferdig, men rekverket har de holdt på med litt utover vinteren også. Her er det Jostein går hver dag. Om morgenen opp til venstre for å ta bussen til jobben, og om kvelden fra den andre sinden etter å ha gått av Oslo-bussen. Veggene er allerede tagget ferdig. Ikke det at det er så overraskende, men det er ikke noe fint. Her er det ikke så mye vinteren lenger heller. De første hestehovene eller leirkallene er kommet. Det er forresten ganske mange av de. Ungene syntes det er veldig svært å plukke disse. De er ganske villige langs den ellers så triste veiskulderen på veien bort til skogen. Det er helst mellom sand og stein at den titter fram. Ikke mye kravstor den karen, nei. Her er det en som måtte knipses i all hast før ungene fikk nappet den opp. Tre sekunder før sto det tre stykker der. De klarer faktisk å ta vare på en god del til vi er hjemme igjen. Ikke verst bare det, for vi denne turen varer i flere timer! Nå er vi kommet til kanten av skogen. Til venstre ser vi Fossumkollektivet etterfulgt av en kjempediger tømmerlunn. Her har de til og med klart å rive ned strømkabler mellom gatelyktene. Tømmerlunna er så høy at den rekker over lyktestolpene. Vi har bilder av det også, men vi kan ikke ta med alle her. Helt til venste skimter vi hustakene fra der vi bor. Så langt har vi gått, og ennå ikke kommet halveis en gang. Ungen kommer på rad og rekke langs veien her med barnevogna bakerst. Her må du også til fotolabummet for tilstrekkelig oppløsning til å se disse detaljene godt. Hit og ikke legner går det med barnevogna. Skogsveien er veldig oppkjørt og ødelagt av skogsmaskinene. Her slutter også hogsfeltet, og i stedet for oppkjørt skogsvei, er det et godt lag med snø som sola ennå ikke har fått tak i. I tillegg er det ganske mye ødelagt trevike som ligger tvers over veien. Herfra returnerer Wenche med barnevogna, men Jostein går videre med resten av ungene. Ingen av ungen vil snu og reise tilbake. Med en liten sjokoladebit, er det i alle fall ikke noe problem med motivasjonen. Litt til innover langs skogsveien, eller traktorveien om du vil, møter vi på naturstien. Langs denne er det satt opp informasjon om interessante ting du kan opservere i naturen hvis du har øynene med deg Her er det en plakat som forteller om spettesmie. En spett kan sette en kongle fast i en sprekk i et tre, og hakke løs for å spise. Da kan du under treet finne en haug med rester etter måltidene. Hvis du vil vite mer om dette, er det bare å gå naturstien, eller kanskje det går an å få en bedre utgave av bildet for å lese teksten. Eller det enkleste er kanskje rett og slett å lese i leksikon... Det er Krisoffer som hoder plansjen opp for fotografen. Ellers henger den bare å dinger i et natursti-skilt. Vi følger L-ene som naturstien er merken med videre På bildet til høyre står Eskil å ser på en samling med mange brune kuler. Det var veldig fristenede å plukke opp disse, og pappe måtte være bestemt for å forhinder det. Om det ble avføring på fingrene skal være uvisst, men slikt må en da regne med... Her ligger de midt i stien, altså. Elglort. Elgen kunne da i det minste ha gått bak en busk, men nei da. Og det er ikke bare denne rusa som ligger langs stien, må du tro. Samtidig kan vi se at det var litt snø på naturstien også, men ikke så mye som på skogsveien. Til venste er vi opp på Fossum batteri. På brua i bakgrunnen kjører bussen som Jostein bruker til jobben. Der er altså brua til E18. Glomma kommer flytene under denne. Strømhavet kaller ungene Glomma, men jeg prøver så godt jeg kan å si at det er ei elv og at den heter Glomma. Det var egentlig Andreas som sa det først, men siden har ekkoet kommet fra Eskil også. Daniel kan ellers fortelle at det ikke er ei “evl” men ei “elv”. Det er godt det er gjerde her slik at ungen ikke faller ned, for det er ganske høyt Fra kanten tar jeg bilde fra den gamle Fossumbrua. Dette er gang og sykkelsti mellom Askim og Spydeberg. Så der er det folk som sykler og folk som går med barnevogn og “hund og hoinj” som Eskil kaller hunden. Det er ikke så greit å høre mange forskjellige dialekter. Det var her krigerske svensker og liknende gjerne kom for å komme seg over Glomma. Men det var ingen spøk. Her fikk de brynet seg litt, tror jeg. Her er det sikkert falt mange kuler og granater. Jeg tok forresten bilde av en plakat nedenfor her som sier Fossum bro 1856 – 1992. Det vil si at det opprinnelig var bygd i 1856 og at den ble gjenoppbygget i 16. desember 1992. Datidens bredde på bruer holder ikke til nåtidens kjøretøy, men klarer seg greit for ikkemoterisert trafikk. Til høyre på bildet kommer vi når vi går ned fra denne utsikten. En annen måte å komme ned på, er å gå tilbake til naturstien om komme ned to hundre meter lenger til venstre. Med sola litt imot, fikk vi et strålende bilde av nedstigningen. Jo da, det er da enkelte brøytekanter som ligger igjen etter vinterens snømengder, men det er ikke mange. Ned fra høydedraget er det ei gansek fin trapp med rekverk. Trappetrinnene er ganske store, men det gjør det ganske komfortabelt å komme seg opp og ned. Fossum batterier er gjort ganske mye stas på av det offentlige. Det er til og med sett opp lyskastere for å kaste glans over stedet. Når man endelig er kommet ned, er det ikke farlig. For da er det sammenhengende sykkelsti helt tilbake til Spydeberg. Likevel er det veldig kjekt at mamma kommwe gående imot trillende med Tomas. Det hadde blitt litt humpete for Tomas ned denne trappa i alle fall.

Ingen kommentarer: