7. barn i huset

Det var en gang en ferdesmann som var ute og ferdes. Så kom han langt om lenge til et hus som hadde tre kvister som var så små at de like gjerne kunne vært lekestuer. “Her skal det bli godt å kvikke seg opp med en lek, sa mannen ved seg selv da han kom innenfor beleggningssteinen.

Tett ved ei campingvogn sto Kristoffer, en 16-åring i hettegenser,  skolesekk på skuldra og busskort. “God dag, barn,“ sa ferdesmannen; “kan jeg få leke med deg?”
“Ja, du kan være med når jeg øvelseskjører med pappa til Sandnes,” sa Kristoffer; “der kan du være med på elektro på Gand videregående og få deg en karamell på 220-volten.”
“Nei takk,” sa ferdesmannen, “det høres ikke trygt ut. Er det ikke noen yngre barn jeg kan leke med?”
“Snakk til lillebror; han sitter på rommet sitt i kjelleren,” sa Kristoffer.

Så gikk ferdesmannen ned i kjelleren og fant Andreas, en 14-åring i blå onepiece henslengt over en kontorstol med et fossil av ei datamaskin foran seg.
“God dag, barn,“ sa ferdesmannen; “kan jeg få leke med deg?”
“Ja,” sa Andreas. “Vi kan leke Maincraft.”
“Det har jeg aldri hørt om,” sa ferdesmannen; “hva er det?”
“Det er en virtuell verden hvor alt er satt sammen av firkanter, avataren din også,” sa Andreas og viste ei firkantet sol på den firkantede skjermen.
“Nei takk,” sa ferdesmannen, “det høres firkantet ut. Er det ikke noen yngre barn jeg kan leke med?”
“Snakk til lillebror; han sitter på rommet sitt på loftet,” sa Andreas.

Så gikk ferdesmannen på loftet og fant Daniel, en 12-åring sittende bak ei seng oppå en kommode med ryggen i ei krå og propper i ørene.
“God dag, barn,“ sa ferdesmannen; “kan jeg få leke med deg?”
“Hæææ?” sa Daniel med stemmeskifteaksent i det han dro ut øreproppene fra ørene. Ferdesmannen gjentok sitt ærend.
“Ja,” sa Daniel; “vi kan spille fotball, sykle og løpe!”
“Nei takk,” sa ferdesmannen, “det høres slitsomt ut. Er det ikke noen yngre barn jeg kan leke med?”
“Snakk til lillebror; han holder til på plattingen utenfor huset,” sa Daniel.

Ferdesmannen gikk ut av huset og fant Eskil, en 11-åring som balanserte på et waveboard.
“God dag, barn,“ sa ferdesmannen; “kan jeg få leke med deg?”
“Ja,” sa Eskil, “vi kan wave,” og kjørte waveboard uten å røre på noe annet enn føttene.
“Nei takk,” sa ferdesmannen, “her er jeg på gyngende grunn. Er det ikke noen yngre barn jeg kan leke med?”
“Snakk til lillebror; han holder til på friområdet mot Oltedalsåna,” sa Eskil.

Ja, ferdesmannen gikk mot Oltedalsåna og fant Tomas, en 9-åring i et tre.
“God dag, barn,“ sa ferdesmannen; “kan jeg få leke med deg?”
“Ja,” sa Tomas “vi kan klatre i trærne.”
“Nei takk,” sa ferdesmannen, “jeg har høydeskrekk. Er det ikke noen yngre barn jeg kan leke med?”
“Snakk til lillesøster; hun holder til i dukkekroken på loftet,” sa Tomas.

Ferdesmannen gikk på loftet og fant Indianna, 6 år, i dukkekroken med dukker i fanget sitt.
“God dag, barn,“ sa ferdesmannen; “kan jeg få leke med deg?”
“Ja,” sa Indianna; “vi kan leke med dukker”
“Nei takk,” sa ferdesmannen, “det er for jentete for en tøffing som meg. Er det ikke noen yngre barn jeg kan leke med?”
“Snakk til lillebror; han holder til på kjøkkenet,” sa Indianna.

Så gikk ferdesmannen til kjøkkenet og fant Joakim, 1 år, bøyd over lekeskuffa si.
“God dag, barn,“ sa ferdesmannen; “kan jeg få leke med deg?”
“Æhæ,” sa Joakim og begynte å frøse.
Ferdesmannen fant seg en lekebil og laget frøselyder han også, og var glad han langt om lenge fant et barn han kunne leke med.

Og snipp snapp snute, så var eventyret ute.