Fra det øyeblikk jeg våknet, kom reaksjonene. Kursen ble korrigert så fort det lot seg gjøre. Det ble veldig alvorlig å tenke på hvilken uhyggelig tilstand jeg nettopp befant meg i.
Noe som er enda verre, er når dette skjer i det evige perspektiv. Denne søvnen kan arte seg på samme måte. Jeg har hørt om den brede vei som fører til fortapelsen og den smale som fører til himmelen. Å være fullstendig klar over at jeg er på vei til fortapelsen og likevel ikke bry meg noe om det. Det er uhyggelig. Så lenge jeg ikke bryr meg om jeg er på vei til fortapelsen, sover jeg en uhyggelig og dødelig søvn. Tenk å ikke bry seg noe om at jeg kommer til å tilbringe en evighet der ormen aldrig dør og ilden aldri slokker (Mark.9,48). En evighet i ildsjøen (Åp.20,15). Der hvor røken av deres pine stiger opp i all evighet (Åp.14,11).
I Jesu lignelse om de fem uforstandige og de fem kloke jomfruer, ser vi at søvnens tid i endetiden også kjennetegnes på at vi ikke lenger venter på Jesus. Tenk å "koma der og tru at alt er vel! Og der få sjå at man seg sjølv hev dåra. Men det ho ser forsent den tapte sjel!".
Nå siterte jeg et vers som jeg måtte i en eldre sangbok for å finne, men så kommer det et vers som heldivis står i de nyeste sangbøkene. "Å, tenk eingong kor stort at me får leva Og høyra at me kan den oljen få Som vil oss ljos på bryllupslampa gjeva, Så me med glede kan til porten gå!"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar