24.6.08

Styrkeprøven 2008
Her er en liten rapport hvordan deltagelse av Styrkeprøven 2008 opplevdes av meg (Jostein). Jeg sammenligner med fjorårets deltagelse som var mitt første sykkelritt.

Årets treningsgrunnlag er i mengde omtrent den samme som i fjord, men har endret form i og med at jeg i år har knappe 3 mil mot de tidligere knappe 5 mil å sykle til jobb. Til gjengjeld tok jeg meg litt lengre langturer på vei hjem fra jobb i år. Dette er behørlig dokumentert i trimmedagbok for i fjor og trimmedagbok for i år.

Den viktigst forskjellen fra i fjor er vel at jeg i år har en bedre sykkel som har gitt spesielt god uttelling i komfort og mer holdbar ferskvare. Jeg fikk ikke nevneverdig muskelsmerter og heller ikke noen punkteringer. I tillegg kan jeg bekrefte at pyriseptsalve er skikkelig effektivt mot gnagsår.

Kombinert med en sommerferieuke i campingvogn for skoleferierende barn og jobbfri mamma på Østlandet reiste jeg videre til Tronheim med sykkelen. For første gang benyttet jeg en meget behagelig sovekupè på nattoget og ankom Trondheim i passe god tid før starttid lørdag 21. juni. For de som ikke hadde anledning å hente startnummer og tidtakingschip dagen før, var det litt forvirring rundt henvendelsespunkt. Men jeg fikk da nummer og brikke i god tid og kledde på meg det jeg hadde av klær. Det var kaldere på startområde i år, så det var godt jeg tok med mer klær denne gangen. På ryggen hadde jeg en sekk med proviant som ikke var noe annet enn fire stykk sjokolader. En ekstra flaske kom godt med i den lange strekningen over Dovre. Det jeg ikke fikk bruk for var lappesaker, sykkelslange, sykkeldekk, verktøy, sykkelskosokker, sykkellås, pengetaske, nøkler, linser, GPS, snytepapir, billetter og sikkert en del andre ting jeg ikke kommer på i farten. Joda, det var fullt mulig å sende bagasje med bil, men her er det nok Josteins iboende lille Ludvig som stikker fram. På sykkelen satt de godt brukte Imsdalsflaskene fylt med vann fra Oltedal. Pappa (68) og lillebror (Eivind) debutert med start fredagskveld, og jeg utfordret med først i mål.

I år som i fjor tok jeg følge med puljens tet. Mens jeg forserte ved Elgseterbrua hørte jeg kommentaren "herlig", men jeg hørte ikke lignende kommentarer senere i rittet. Til å begynne med var vi fire stykker. Den sprekeste så jeg sist like etter Dombås, da hadde ikke jeg noe lyst til å følge hans tempo lenger. Det var flere sykkelklubber vi nådde igjen ganske fort. Sykkelklubber har jeg aldri vært med på, så her skjer det saker og ting som er helt ukjente for meg. "Jeg reiser meg" var det ei som sa da jeg syklet på siden av en sykkelklubb. "Hææ", sa jeg og trodde jeg ble tilsnakket der jeg skilte meg ut med min grå klesdrakt som i skarp kontrast skrek etter reklameskrift og neonfarger. Hun gliste godt av meg. Forsåvidt har jeg fått med meg at det lønner seg å ligge i dragsuget av en slik gruppe, for når du ligger der sparer du på kreftene. Mens jeg lå der og følte på at jeg hadde mer å gi, så jeg en syklist tråkke forbi som en villman. "Hvis jeg skal henge på må jeg gjøre det nå", tenkte jeg. Jeg burde egentlig skjønt at han ikke skulle så veldig langt i det tempoet. Midt i klynga inntok han plassen sin og jeg var igjen på siden av sykkelklubben igjen. Villmannen jeg fulgte var bare en av de første som måtte hente inn laget sitt etter å ha stoppet for å ta på seg regnjakke og dermed var han like kjedelig kledd som meg og oss andre klubbløse som lå bak og snyltet.

Før første matstasjon hang vi i dragsuget av klubben. Til min store overraskelse syklet klubben forbi, og vi fikk det travelt med å fylle flaskene og forsøke å hente de inn igjen. Slike klubber har tydeligvis ofte egen følgebiler som forsyner de med mat og drikke. Før andre matstasjon hørte jeg ei eike på bakhjulet røk og jeg konstaterte et lite kast på hjulet. Da vi stoppet på Oppdal så jeg at brensene ikke striket, så jeg bare fortsatte. Herfra fulgte jeg en fra min startpulje som var veldig ivrig på å dra, da han var sliten, kom den en liten gruppe forbi oss, som jeg fulgte. "God tur sa den ivrige hjelperen da han oppdaget at han ikke kunne følge etter. Puljens sprekeste ble innhentet av den puljen som jeg nå hang på, og det var som å treffe igjen gammel kjenning. Men som sagt, sykkelklubbene stopper på helt andre plasser enn oss frittstående, og vi ble fort en bitteliten gruppe igjen. Plutselig var det Säfflecyclisterna som stormet forbi. Jeg var den eneste som ikke klarte å henge på, og måtte jobbe meg opp mye av Drivdalen på egen hånd. Men i mellomtiden hadde svenskene også hatt en matpause og kom stormende forbi meg på toppen av Dovre igjen. Der var det skikkelig motvind, og godt å ligge i dragsuget av store svensker. Svenskene hentet meg med andre ord inn, og like før bakkene ned til Dombås var jeg igjen på siden av puljens sprekeste. Her var det forresten to syklister som kjørte i hverandre slik at de spant om hverandre bortover veien. Heldigvis var dette lengre bak i feltet hvor det var nok glisent til at vi andre ikke ble involvert.

Men på matstasjonen på Dombås var det populær varmmat, så der skulle alle inn. Jeg fikk fylt flaskene, men hadde ikke noe lyst til å stille meg i matkø. Jeg tok meg banan og stakk videre. Ned Gudbrandsdalen var det medvind, så det gikk rimelig greit unna å sykle på alene også. Matstasjonen på Kvitfjell hadde Birk Sport servicepersonell. Siden det var butikkjeden jeg hadde handlet sykkelen av, måtte jeg bare vise dem eiken som hadde røket. Dessverre hadde de ikke riktig eike med, så det eneste jeg fikk utrettet var stripsing av eiken og en litt lengre matpause. Riktignok mistet jeg gruppen som jeg fulgte, men den ekstra lange pausen gjorde at jeg kunne jobbe bedre på egen hånd videre til Lillehammer.

Traséen fra Hamar til Minesund fulgte i år sideveier i motsetning til i fjor da den fulgte E6. Mer bakker og svinger, litt mer utfordrende men samtidig kanskje mer inspirerende og motiverende. For hver matstasjon jeg stoppet på sendte jeg melding om hvor jeg var og leste meldinger om hvor Eivind og pappa var. Jeg skjønte at jeg hadde rimelig sjanse til å ta dem igjen. Verken Eidsvoll eller Kvam stoppet jeg på matstasjonene. Like etter Kløfta hadde jeg innhentet Eivind og pappa. De hadde nok tatt meg hvis de ikke hadde hatt to punkteringer.

Eike nummer to ble funnet røket på sykkelen vel hjemme i Oltedal. Om dette er en del av historien, vites ikke.

Klipp fra resultatlisten på www.styrkeproven.no:

Punkt/sted Akk.Tid Splitt km/t min/km
Dombås 200 km 7:03:06 7:03:06 28.36 2:07
Lillehammer 350 km 12:23:13 5:20:07 28.12 2:08
Eidsvoll 480 km 17:37:58 5:14:46 24.78 2:25
Oslo 540 km 20:11:59 2:34:01 23.38 2:34
[ mere informasjon ]


Offisiell starttid 9:10:03
Reell starttid 9:10:05
Brutto tid 20:11:59
Netto tid 20:11:57

Plass

brutto / netto
Aldersgruppe 275 | 275
Kjønn 966 | 966
Over all 1012 | 1012



Plasseringer


Punkt/sted Akk.Tid Alders gruppe. Kjønn O/A Splitt Alders gruppe. Kjønn O/A
Dombås 200 km 7:03:06 191 596 610 7:03:06 191 596 610
Lillehammer 350 km 12:23:13 256 906 943 5:20:07 310 1179 1243
Eidsvoll 480 km 17:37:58 266 923 966 5:14:46 283 1005 1058
Oslo 540 km 20:11:59 275 966 1012 2:34:01 324 1213 1271




Navn Sist sett Tid / Klokkeslett Plass
Alders gruppe.|Kjønn|O/A
Eivind Berre Oslo 540 km 32:08:00 / 6:18:02 443 / 1722 / 1840
Eirik Berre Oslo 540 km 32:08:02 / 6:18:04 83 / 1723 / 1841

Punkt/sted Akk.Tid Splitt km/t min/km
Dombås 200 km 11:28:56 11:28:56 17.42 3:27
Lillehammer 350 km 19:37:54 8:08:58 18.41 3:16
Eidsvoll 480 km 27:16:37 7:38:44 17.00 3:32
Oslo 540 km 32:08:00 4:51:23 12.36 4:51







Ingen kommentarer: